Statsteatret angriper norgeshistorien og kongesagaene med respektløs dødsforakt. Det du trodde du visste om det berømte slaget kan bli snudd på hodet når de rutinerte skuespillerne går løs på historien som en teatral versjon av Mythbusters. Lever vikingen i oss fremdeles? Dette er en tragikomedie om et av de verste slagene i norsk historie, der 5000 nordmenn mistet livet i forsøket på å erobre England. Historien kretser om dagene før slaget ved Stamford bridge, og vi møter blant annet: En konge, Harald Hardråde, preget av tunge depresjoner. Hans sønn, Olav, som sliter med vektproblem og et alvorlig forhold til Gud. En skald, Tjodolv, som drømmer om å skrive en bestselger i en verden av analfabeter, og en landsforvist engelsk Jarl, Toste, som sliter sosialt og har et mulig rusproblem.Møt fire svette menn som med vekslende imponerende fysikk gir alt for Norge. Velkommen til en drøy time fylt med drama, action, historie, humor, krim og kjærlighet.

ADVARSEL: Det vil bli brukt et meget eksplisitt språk, samt menn som kysser. I alt teater vi har holdt på med ligger det en forskning på hva vi er og hvem vi er. Dette prosjektet er i så måte en videreføring av denne tanken, men med svært konkrete utgangspunkt i vår egen historie. Målet er å kunne se paralleller fra ulike tider og inn i vår samtid.

Vi ville starte med vikingtidens avslutning; Slaget ved Stamford Bridge i år 1066. En æra er over. Vi vet at slaget sto. Vi vet at vi mistet nærmere 5000 mann (et uhyrlig antall også i nåtidig perspektiv). Vi vet at Harald Hardråde samarbeidet med Toste Goodwinson, bror av den engelske Kongen Harold Goodwinson. Vi vet at nordmennene var uforberedt da slaget sto. Vi vet vi tapte slaget. Vi vet at Harald Hardråde falt. Det er det vi vet. Men hvorfor? Hva slags motivasjon kunne ligge til grunn for dette toktet? Hvorfor ble vi det hele tatt vikinger? Og har vi noen gang sluttet med det? Den ytre utviklingen av menneske, samfunn og struktur er formidabel, men hvordan står det til med den indre utvikling? Hvordan kan det ha seg at vi har utviklet et heroisk forhold til dette slaget, til vikingkulturen generelt. Og hvordan kan det ha seg at vi fortsetter å rope "til Valhall", også i dag? Når vi i dag så gjerne vil spille med på den globale arena, blant annet som fredsnasjon, er det da snakk om et mindreverdighetskompleks, eller er det tvert imot stormannsgalskap?