Nyheter

Bak Reven og Grisungen

Julefuten 02

Intervju med Ida Frisch og Martin Osvold Av Helge Mamen

8. november får Haugesund sitt første møte med de to uforlignelige karakterene Reven og Den Retthalede Grisungen. Forestillingen «Julefuten» introduserer voksne og barn for Bjørn F. Rørviks absurde komikk og noe aparte persongalleri. For hva er vel egentlig en dåsemikkel? Hvem er egentlig Julefuten? På scenen står skuespillerne Ida Frisch (27) og Martin Osvold (34) - og hvem er egentlig de?

Det oslobaserte samboerparet jobber hektisk med å få skviset ut den siste dråpen av sitronen for å få forestillingen klar til første prøveforestilling. Dypt nede i kjelleren på Festiviteten blir alle detaljer og finjusteringer diskutert - helt til undertegnede bryter magien med det litt pinlige spørsmålet:

– Hvordan trives dere i Haugesund, da?

– Vel…etter et halvt år på en liten holme utenfor Molde, kun omgitt av hav, sauer og gjess ble Haugesund nesten litt for folksomt, flirer de. – Haugesund har overrasket positivt, det skjer mye spennende her. Kulturnatt var imponerende, og selv om byen er liten er nivået høyt. Vi begynner å finne oss godt til rette her.

Ida og Martin har jobbet sammen i to år, og deres samlede arbeidserfaring strekker seg fra dukketeaterutdannelse i Praha, barneteater og barnefestivaler til jobber som lærer, bartender, forfatter og personlig assistent for psykisk utviklingshemmede barn. – Alt vi gjør har et element av lek og improvisasjon i seg, forteller Martin. – Vi føler oss som skuespillernomader som tar rollene med oss uansett hvor vi er. Dét kommer godt med i forestillingen om Julefuten. Her sjonglerer vi mellom syv forskjellige roller hele tiden, og det fordrer så absolutt et lekent sinn.

– Forklar!

– Forestillingen er et slags hybridteater hvor vi veksler mellom rollene som Reven og Grisungen, og et knippe figurer representert med dukkene laget av Pia Noreger. Bjørn F. Rørviks [Forfatteren av bøkene om Reven og Den Retthalede Grisungen] univers er et univers hvor absolutt alt kan skje - det er grenseløst, uhemmet og fritt. Det gjør at vi kan leke med historien, noe som gir masse rom for kreativ utfoldelse og lek. Det er en ganske vill forestilling. Kort fortalt er vi to stykker som raser gjennom en ellevill lek. Samtidig skal man jo holde styr på alle rollene og formidle en historie, dele et eventyr. Det er en hårfin linje.

– Hva er hovedutfordringen ved å oversette dette absurde universet fra bokform til teater?

– Alle bøkene i serien inneholder ordspill og en ordlek som gjør dem veldig populære også for voksne, og dét kan være vanskelig å oversette direkte. Målet er å introdusere en interaktivitet i forestillingen som involverer publikum, både små og store. Stykket er jo en juleforestilling som på overflaten harselerer med julens ofte merkelige tradisjoner, men som i sitt innerste vesen handler om at tradisjoner binder oss sammen. Ergo må forestillingen balanseres for å nå alle. Den fryden voksne på føler når de leser bøkene, forsøker vi å bringe inn i stykket. Vår første prøvespilling står på trappene, og det blir spennende å se hva som fungerer, og for hvem. Hvem henvender vi oss mest til?

– Nettopp. For ingenting er vel mer demotiverende enn voksne som slumrer på annen rad mens de håpefulle følger med, og ikke har noen å dele opplevelsen med etterpå?

– Persongalleriet i seg selv burde få lettet noen øyelokk. Dåsemikkelsjefen til Ida, for eksempel, er skikkelig teit, ler Martin. – Å få lov til å leke med Reven og Grisungen, dåsemiklene, Julefuten og kanskje til og med fjompenissen Papp er en udelt fornøyelse, og jeg tror at både voksne og barn vil vandre ut i høstmørket etter forestillingen med et bredt glis og en god og varm følelse i kroppen.

Da gjenstår det vel bare å si «Fredelig omdår»!

Fredelig omdår!