Noen år frem i tid. Kloden er dekket av hav. Lufta kan vi ikke puste inn, den er giftig for mennesker. Midt i dette havet bor Argentina og Pappa, i en ubåt, fullt utstyrt med både et ferskvannsproduserende pumpeorgel, en Tangmelkstasjon og et ekte periskop.

Det høres kanskje litt trist ut, men det er egentlig ikke det, og det er uansett den eneste virkeligheten Argentina kjenner. Dessuten har de jo Lugar, den elektriske ålen som gir ubåten strøm!

Mamma er borte. Hun forsvant mens Mamma og Pappa bygget på en tidsmaskin. Hun forsvant liksom bare ut av tiden! Nå leter Pappa og Argentina etter «reiseklumper», slik at de kan fikse tidsmaskinen, og kanskje redde Mamma. Underveis treffer de en liten robotgutt, Anon, og han kan fortelle Argentina om en virkelighet hun ikke visste hadde eksistert - en virkelighet der mennesker bodde på land, før lufta ble giftig og havet overtok planeten. Kan dette virkelig stemme? Har ikke mennesker alltid bodd i ubåter? Og hvorfor har ikke Pappa sagt noe om dette før? Kan Pappa og Argentina reise tilbake i tid og advare folk? Men hva med Mamma, da?