Det har gått 12 år siden Birgit Amalie sluttet å være byens teatersjef, og vi lurer selvsagt på hvilke inntrykk hun sitter igjen med nå når det har gått en tid.

Husker du oss med glede, Birgit Amalie?
«Ja, jeg er først og fremst veldig stolt av Haugesund teater. Jeg sitter igjen med en følelse av reell teaterkjærlighet og fellesskap. Det var litt som å jobbe på et «fringeteater».

Ikke så ulikt slik vi fortsatt er da, kanskje? Etter vi flyttet ned til Smedasundet har vi ofte blitt kalla Haugesunds fringeteater. Er det egentlig en kjærlighetserklæring?
«Ja, og jeg elsker det! Det er en enorm kjærlighet til teater i det å jobbe på den måten. Jeg ser tilbake på det som en veldig fin periode i livet mitt. Det var også en gøy fase å være der i. Vi satte publikumsrekord etter publikumsrekord, og fikk som en følge av det også en dobling i finansiering fra stat, fylke og kommune.
Det var et teater og en by som spilte på lag og gjorde hverandre gode. Jeg er skikkelig stolt over den gjengen som var på teateret da.»

Publikumsrekorder og folketeater

I min research til dette intervjuet hadde jeg selvsagt tatt en titt på publikumstallene. Var det noe i mytene om de overveldende mengdene som så enkelte forestillinger, eller var det bare eventyr? Det viste seg å stemme. Musikalen Annie dro 10.000, men den virkelig store rekorden satte den første Vampmusikalen «Hallo-Adjø». Vi snakker over 30.000 i publikum, som så teaterets første teaterkonsert med Vamp. Birgit Amalie beskriver det som «veldig gøy». En følelse av at omtrent hele Haugalandet hadde sett Vamp på scenen.

En kan kanskje tenke at slike suksesser bare oppstår – folk oppdager forestillingen, og kommer. Vi som har jobbet med teater og teaterkommunikasjon en tid vet at fullt så enkelt er det ikke. Så hvordan jobbet Birgit Amalie og hennes team for å få til noe slikt?
«Jeg er jo overbevist om at alle elsker teater, de bare vet det ikke alltid selv. Samtidig er det jo heller ingenting som er verre enn teater som ikke treffer deg. Ser du en film som ikke treffer deg, så kan du bare gå, men i en teatersal blir du jo veldig fanget i et levende kunstnermøte. Så jeg har vel alltid vært opptatt av at det som skjer på scenen skal være relevant for de som sitter i salen, og at det skal speile de som sitter der. Da skaper vi en følelse av fellesskap.»

Men er det ikke de kommersielle forestillingene, de vi har sett før og kjenner, som ofte oppleves som mest tilgjengelige, mest folkelige? Det er unektelig noe mer folkelig over Les Miserable, der en vet hva en får?
«Ja og nei. Jeg opplever at vi her hjemme i Norge har en idé om at folkelig er ensbetydende med lav kvalitet. At det kommersielle er ensbetydende med negativt og kritikerslakt. Men det er et viktig poeng for meg at tilgjengelig og relevant teater er bra teater. Teater blir til i møte med publikum, og i mitt hode er det alltid publikum som spiller den egentlige hovedrollen. I England, der jeg har min teaterbakgrunn fra, er det større aksept for at publikumsmøtet er en del av kvalitetsbegrepet. Treffer vi ikke publikum, hjelper det lite hvor flinke vi selv synes vi er. På Ibsens tid sto folk flest på kaien og ventet på de nye tekstene hans, og kunne ikke få dem tidlig nok. På et eller annet tidspunkt spredde det seg en idé i norsk teater om at folkelig var kommersielt, og kommersielt var negativt. Og den holdningen var det viktig for meg å snu.»

Jeg mistenker at Birgit Amalie med kritikere tenker på det vi kanskje ville definert som kultureliten. Teateranmeldere, kulturpolitikere og styremedlemmer – de som kanskje til enhver tid har definisjonsmakten på hva som er bra teater?
Allikevel leverte hun altså «kommersielle forestillinger» gang på gang.

Var det vanskelig å få kultureliten i Haugesund til å stole på deg, Birgit Amalie?
Nei. Jeg startet med å sette opp noen mer krevende teaterstykker, for å vise kritikerne at jeg kunne levere det vanskelige. Og når de hadde sett at vi kunne være flinke, da fikk vi friere tøyler. Da kunne vi begynne å leke. Og det skal sies – Hallo-Adjø var ingen frilynt og lettbent musikal, det var en ekte tung teaterforestilling, som handler om hvordan en lever videre etter et selvmord i nær familie. Jeg hørte jo flere som sa at de skulle på «den derre Vamprevyen», og det var ikke før de kom inn at de oppdaget at dette var tyngre materiale. Men det rørte ved folk, og jungeltelegrafen fortsatte å gå. Jeg mener jo ikke at folkelig teater skal være lett, men det skal være et fellesskap som det er godt å være i.

Politisk suksess og Kvinnekupp
Haugesund Teaters suksess ble også lagt merke til utenfor byen, noe som blant annet medførte en dobling i tilskudd fra stat, fylke og kommune. Men heller ikke det kom av seg selv. Ifølge Birgit Amalie var den hemmelige oppskriften kombinasjonen av mye publikum på en i utgangspunktet lav pengebevilgning, sammen med en gradvis satsing på nettopp ny dramatikk. Men også politikere som jobbet tverrpolitisk på lag med teateret. Og når vi nå først er inne på politikk og ny dramatikk: La oss snakke om “Kvinnekuppet på Utsira”.
I 2014 ble en av de største politiske hendelsene på Utsira gjort om til teater, med Birgit Amalie som manusforfatter. Veien til forestillingen skulle gi teatersjefen mange a-ha-opplevelser:

«Jeg husker når jeg kom til Marte Eide Klovning, altså nåværende ordfører på Utsira, første gang. Det var hun som ønsket en forestilling om disse kvinnene som tok makta på Utsira i 1925, til stemmerettsjubileet i 2013. I historiebøkene ble jo dette fremstilt som en hyggelig historie, men det var noe som skurra. Bøkene fikk det til å høre ut som det var en feministbølge på øya, og at Utsira som en følge av dette fikk landets første kvinnelige ordfører. Det var bare det at det var ingenting ellers som vitnet om en stor feministbølge - den neste kvinnelige ordføreren fikk en jo ikke før i 2012. En slik disonnans er gull i teatersammenheng, så det måtte vi selvsagt ta tak i. Men da vi startet vår research møtte vi fort en vegg. Holdningen var at det holder å vite at kvinnene ble valgt, dere trenger ikke vite hvorfor. Heldigvis jobbet jeg sammen med en dyktig researcher med bakgrunn fra NRKs Brennpunkt, Gudrun Karina Opheim. Vi flytta midlertidig til Utsira, gikk fra dør til dør og banket på, men overalt ble vi møtt med taushet. Dette skulle det ikke snakkes om.
Når det så viste seg at noen hadde fjernet papirer angående saken i statsarkivet – da skjønte vi at her sitter vi på en skikkelig sak.

Men vi møtte fortsatt en vegg, og måtte bare starte prøvene med det vi hadde av materiell. Alle aktørene på scenen (Janna Kari Kvinnesland, Britt-Synnøve Johansen og Marte Eide Klovning) var barnebarn av kvinnene i det opprinnelige opprøret. De tilførte produksjonen unike perspektiv, men uten av vi klarte å komme til bunns i hva som hadde skjedd. Men så, en uke før premiere sprakk det. Sannheten kom frem, og vi skrev og skrev og øvde og øvde for harde livet for å komme i mål med den nye historien.
Og vi skjønte jo også hvorfor de på et tidspunkt hadde lovd å ikke snakke om dette opprøret, som hadde splitta hele øya i to.
Samtidig ble dette stykket en forsoningsforestilling, slik jeg ser det. Vi spilte den på Utsira, og folk kom, klemte, og gråt. Så var sannheten plutselig ikke så farlig lengre.
Det ble også en oppvåkning for meg, å se den forsoningskraften teater kan ha når vi våger å gå inn i historier der nyanser og kompleksitet er blitt borte på veien.»

Ung teatersjef i et uenighetsfellesskap
En ting er å være kvinne på 1920-tallet: Birgit Amalie er ikke helt ukjent med nybrottsarbeid hun heller.

Du var den yngste teatersjefen i Norge da du ble teatersjef for Haugesund Teater i 2005. Hvordan opplevdes det? Var det utfordrende?
«Nei, jeg opplevde ikke det som utfordrende. Jeg følte meg bare veldig heldig. Musikalene jeg allerede hadde fått lov å sette opp på Bømlo – Jesus Christ Superstar og Les Miserables, hadde vist meg at her i regionen var alt mulig, og jeg opplevde at jeg ble ansatt fordi folk hadde tro på meg og fordi jeg hadde tro på regionen og det bittelille teatret vårt».

Og du var ikke redd for å søke heller, som relativt uerfaren 28-åring?
Nei, det tenkte jeg ikke på. Jeg tenkte vel at det bare er å hoppe i det. Enten får jeg jobben, eller så får jeg den ikke.

Uenighetsfellesskap
En ting er å være ung og fersk teatersjef. For Birgit Amalie var det like viktig å sette menneskerettigheter på agendaen, noe hun blant annet gjorde ved å sørge for at det første regnbueflagget på Rådhusplassen ble heist. Et flagg som selv i dag – om enn uforståelig nok – vekker kraftige reaksjoner hos enkelte.

Du var ikke redd for å få deler av befolkningen mot deg på et tidspunkt?
«Nei, jeg var ikke redd, men jeg vil også si at ytringsklimaet var helt annerledes.

Selv om vi er kommet lengre, så kommer det jo mye mer hat nå enn det gjorde da. Dersom noen ble sinte så fikk du et sint leserinnlegg mot deg 3 dager senere. Det var jo ikke den hetsen som mange må stå i nå. Det var mer høflighet i samfunnsdebatten da. Jeg opplevde at det var generelt en lavere temperatur. Jeg tror også vi alle skylder oss selv og hverandre å være uredde i samfunnsdebatten, fordi det er den eneste veien forover. Når det er sagt må jeg også si at jeg synes Haugalandet har et veldig sunt ytringsklima. Der mener jeg de lokale mediene har bidratt på en positiv måte til et sunt ytringsklima, og bidratt til å skape et uenighetsfellesskap. Når jeg tok opp noe jeg opplevde var urettferdig eller feil i samfunnet, så ble jeg ofte møtt med «Ja, det har du jammen helt rett i. Det må vi gjøre noe med!»
Her jeg er nå, på Sørlandet, blir jeg oftere møtt med frykt, at «det kan en ikke si». Det er en sterkere taushetskultur her enn på Haugalandet. Det var ingen frykt for uenighet på Hauglandet, slik jeg opplevde det.»

Det er jo en fantastisk beskrivelse av Haugalandet?
«Jo. Jeg er faktisk enda stoltere av Haugesund og Haugalandet nå etter at jeg flytta. Jeg synes Haugalandet utpeker seg med å være et sunt uenighetsfellesskap. Folk sier det de mener og mener det de sier. Og så er man jo genuint stolt av hjemstedet sitt, og stolt over kvalitetene den har. Og er man oppriktig stolt av byen sin eller plassen sin, og er trygg på at her har en det bra – da tåler man også mer uenighet.»

Nybygg, regjeringsskifter og tvangsekteskap
Apropos uenighet. Som de fleste har fått med seg står Haugesund Teater nå praktisk talt på terskelen til å tre inn i et helt eget teaterbygg. Men arbeidet med å få et eget bygg til Haugesund Teater startet allerede før Birgit Amalie trådte til, og preget også store deler av hennes tid på teateret. Å sette opp teaterstykker på Festiviteten med de fasilitetene bygget har var en glede, men også utfordrende, ettersom en også da fikk begrenset tid i salen. Både verksted, lager og prøver måtte finne sted på andre lokasjoner enn i Festiviteten. Som Birgit Amalie sier: «Hele min periode var jo et langt og lykkelig tvangsekteskap med Festiviteten.» Behovet for et eget bygg var derimot ettertrykkelig til stede, og på et tidspunkt så det ut som det første spadetaket kunne tas. Men så ble det altså helomvending.

Vet du hva som gjorde at arbeidet ble stoppet?
«Jeg mener det var et regjeringsskifte. Vi ble lovd at det skulle komme i neste budsjett, men så tapte de som lagde løftet valget. Så da var det stopp.»

Hva gjør du nå?
Et livlig intervju, og mitt første møte med Birgit Amalie Nilssen, nærmer seg slutten. Men vi må selvsagt vite noe om hva dama med stålviljen har gjort etter Haugesund.

Det har gått over 10 år siden du forlot Haugesund Teater – og Haugesund. Hvordan har livet vært?
«Etter Haugesund ble jeg bedt om å komme til Kilden teater i Kristiansand, for å være teatersjef der. Det var litt av en overgang – fra et prosjektteater i Haugesund der vi sprang mellom et lite lager i en ende av byen, og verksted i en annen, til et teater med fasiliteter fra en annen verden. Det var et overskudd av ressurser, men jeg savna den energien vi hadde på Haugesund Teater. Det som også er interessant er at Agder teater, som ble til Kilden teater, og Haugesund Teater starta noenlunde på likt som prosjektteater. Når en så ser hvor Agder Teater er i dag.. det får en til å tenke på hvor en kan havne om en spiller korta sine rett – både som teater og som by.

Men nå er du ikke på Kilden lengre?
«Nei, jeg var på Kilden i 5 år, men sa opp for å starte igjen som frilans – rett før Korona. Det var ikke verdens beste timing for frilansarbeid, men jeg var heldig og fikk jobb som programansvarlig ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, et tidligere Gestapo-hovedkvarter som i dag er en forsknings- og formidlingsinstitusjon. Jeg føler jeg er på riktig plass. Jeg jobber med mye det samme, bare på en litt annerledes måte. Det å jobbe med teater er å jobbe med menneskerettigheter – det handler om å skape fellesskap og trygge samfunn.»

Vi lar det bli siste ord i denne omgang, og retter en stor takk både Birgit Amalie og alle andre teatersjefer på Haugesund Teater gjennom 40 år. Takk for skiftet!