Løvvik, Langslet og Ringen

La oss starte med begynnelsen: For å fortelle om Brit Lossius sin tid ved Haugesund Teater må vi nemlig aller først høre litt fra Gunnar Johan Løvvik, en kjent person for de fleste i Haugesund. Det var nemlig gjennom hans utrettelige arbeid for kulturen at Haugesund Teater i sin tid oppsto.

I februar 1986 åpnet nye Festiviteten, etter at den gamle brant i 1981. Eierne av det nye bygget tilbød Haugesund kommune å kjøpe tomt og forsikringssum for en billig penge, og et nytt bygg ble reist uten en ekstra krone over statsbudsjettet – og denne gang som et rent teater- og konserthus. Full i pågangsmot troppet kultursjef og leder av det nye teaterbygget, Gunnar Johan Løvvik, og daværende ordfører Edvard Ringen opp på kontoret til kulturminister Langslet i Oslo. Budskapet var: Huset var bygget uten statsstøtte, og nå burde staten bidra til at Haugesund fikk sitt eget profesjonelle teater.

Kulturministeren mente på sin side at det ikke var plass på budsjettet til flere regionteatre i Norge.

“Men vi ga oss ikke, og foreslo at vi med statens hjelp fikk prøve ut en prosjektteatermodell. Det ble innfallsvinkelen som fikk Langslet til å snu. Vi fikk raskt etablert Haugesund Teater AS, med hovedscene og kontor i Festiviteten, og etter kort tid ble Brit Lossius fra Rogaland Teater ansatt som kunstnerisk leder og teatersjef. Teateret besto de første årene av 3 ansatte, som jobbet i tett samspill med oss i kulturadministrasjonen.”, sier Gunnar Johan, og utdyper:
“Teateret gjorde en god jobb. Haugesund Teater for Nord Rogaland, som det da het, fikk etter hvert status som regionteater, med fast plass på statsbudsjettet.”

Haugesund Teater er i dag et av 22 institusjonsteatre i Norge, med fast tilskudd fra Stat (70 %), Haugesund kommune (20 %) og Rogaland fylkeskommune (10%).

Tøm institusjonene

Brit Lossius er utdannet skuespiller fra Statens Teaterskole, og hadde stått på scenen i gamle Festiviteten flere ganger, på turne med Rogaland Teater. Skuespillere og teknikere var innlosjert på Hotell Saga, og spilte i hele distriktet. Brit trivdes godt i Haugesund og på hotell Saga, men egentlig var hun litt lei av å være skuespiller:

“Det nasjonale teatermiljøet på denne tiden var gjennomsyret av en debatt om teatret som institusjon, og mange følte seg fanga i en arbeids- og organisasjonsform der institusjonen satt med bestemmelsesretten og fasiten på hvordan alt skulle gjøres. ‘Oppløs ensemblene, tøm institusjonene’ ble slagordene for å samle oss om teater etter en ny modell – prosjektmodellen.”, forklarer Brit Lossius.

Da Haugesund kommune lyste ut tre arbeidsplasser i et nyopprettet teater heiv hun seg derfor rundt. Hun søkte, men under forutsetning av at hun skulle være leder, og at dette måtte bli drevet som et prosjektteater. Med seg fikk hun en musikalsk leder (Per Egil Hovland) og en pedagogisk leder (Lis Lauvdal). De fikk kontorer i den ene delen av nye Festiviteten, og ble med det umiddelbart en del av kulturmiljøet i Haugesund. Her hadde også Kolbein Falkeid etter hvert kulturkontor hver fredag, på et møterom. Det viste seg kjapt at det var vanskelig å konkurrere med utleiedriften til Festiviteten. Kom Dizzie Tunes og skulle ha salen en uke, så skulle de det – det var vanskelig å konkurrere med de store innleide navnene. Prøvene måtte derfor helt fra starten av foregå i leide lokaler andre steder. Det skulle vise seg å passe Brits visjon som hånd i hanske, men det kommer vi tilbake til.

Åpningen av Haugesund Teater med Trond Viggo Torgersen på slep

Haugesund Teater åpnet med «Barnas Festdager». Det ble lagt opp til et vell av aktiviteter for barn på Slakthuset. At barn skulle oppleve profesjonelt teater var viktig for de nyansatte, og kanskje særlig for Brit Lossius. Det ble lagt opp til aktiviteter for barn på Slakthuset – korpset var der for å spille, og Trond Viggo var med for å kaste glans over åpningen.

Planen var klar: Korpset skulle marsjere fra Slakthuset og til Festiviteten, med Trond Viggo i spissen – der han skulle holde åpningstalen. Nå var de kun tre i teatret på den tiden, og en inspisient som kunne ha kontroll på timingen fantes ikke. Da klokken slo marsjerte derfor korpset, men Trond Viggo var ikke klar. De ankom Festiviteten med Trond Viggo på slep, og i forfjamselsen klarte han å erklære Rogaland Teater for åpnet.

Tross utfordringer med timingen – dagen ble en suksess, og barneforestillingen «Tivoli - livet er en film som er verdt å se», av Sverre Waage og Lis Lauvdal, hadde premiere samme dag.

«Hvorfor åpnet dere Haugesund Teater med fokus på barna?»
«Tanken var at teater kan være noe alle trenger, men at man ikke alltid vet det selv. Vi kjørte derfor et tredelt repertoar: Det skulle alltid være en forestilling for barna, en for ungdommen, og en for voksne. Vi spilte barneforestillinger rundt omkring på skolene. Dette var før Den Kulturelle Skolesekken, og jeg husker skolene betalte 12 kroner og 50 øre pr billett.»

Det ble etter hvert mange forestillinger utenfor Festiviteten. I følge Brit var det både på grunn av at en ønsket et annet format på noen av forestillingene, men også at det var for dyrt å spille på Festiviteten. Forestillinger i prosjektform rundt om i byen viste seg å fungere veldig bra, og en satte en strategi på å lage prosjekter i helt spesielle miljø, noe Brit senere fortsatte med, og utviklet som en egen teaterform.

Teater rundtomkring

Intervjueren her har brukt mange timer i løpet av tiden på teatret til å dykke ned i arkivet, og prøvd å plassere løse bilder til rett år. Ett bilde har alltid stått seg ut – bildet av en haug med barn i det som må være Wrangellhuset, med Minken Fossheim i midten. Jeg har lenge lurt på hva dette er for noe, og fasiten til både dette og andre mysterier satt plutselig rett foran meg.

«Ja, det må være gjestespillet der Minken fortalte «Historien om Mozart».

Det er altså ingenting i veien med hukommelsen. Når vi kommer inn på Minken, viser det seg at hun hadde et tett forhold til Haugesund Teater – og til Brit. En episode i hennes TV-serie «God Bok» ble også spilt inn i Wrangellhuset. Og på premieren til Guys and Dolls pakket de liksågodt Minken inn i en pappeske, og serverte henne som overraskelsesgjest i Festiviteten foran Brits kontor på premieredagen.

Minken ble også en god venn å ha når Brit, under en turne med Haugesund Teater, opplevde det verst tenkelige – å miste et barn i krybbedød. Etter dette oppsto forestillingen «Ut av Mørket 2», med Minken Fossheim, Hanne Krogh, Svein Tang Wa, Bjørn Vikse og Brit på scenen. Kolbein Falkeids tekster fra “En annen sol”, om å miste et barn, ble sentrale. Forestillingen «Lykkelige mennesker har ingen historie» ble kanskje også en del av bearbeidelsen av dette utenkelige. Brit spilte selv moren som mistet barnet sitt, sittende alene med rød kjole i en rød stol på scenen. Datteren ble spilt av Irene Halseid.
«Vi kledde Irene i matroskjole», utbryter Brit, og alvoret snur seg plutselig til latter. “Hun var kjempesøt!”.

Både Irene Halseid, Georg Rosell, Thomas Thorsen og flere, ble en del av et slags fast ensemble på Haugesund Teater. De gikk på mange måte i lære på teatret:
«Her må jeg også nevne Anne Marte Strand. Et kjempetalent. Hun var hos oss både før og etter teaterinspisientutdanning i London. Hun ble senere plukket opp av Rogaland Teater som inspisient og produksjonssjef.»

Sølv og Sild

Når vi spør disse personene som var med fra starten, eller som har et tidlig minne fra Haugesund Teater, om hva som er deres sterkeste teaterminne fra Haugesund er svaret veldig ofte «Sølv - en hyllest til byen ved havet». Produksjonen spiltes i 1992, handler om sild, og var en av de siste forestillingene under Brit Lossius. «Hvordan kom dere på å lage en forestilling om sild, Brit?»

«Jeg var så frustrert over at vi ofte fikk altfor få publikummere til våre produksjoner. Når Festiviteten viste operetter sto det kø ut døra, mens på våre teaterforestillinger var det alltid 87 personer i salen, uansett hvor høy kvaliteten var. Det var som om teater som kunstform ikke passet i Haugesund. Jeg spurte derfor Sverre Waage til råds, og han svarte kontant: -Skal du lage teater i Haugesund, må du lage en forestilling om sild! Og det fikk han jo helt rett i. Vi klarte ikke sette opp nok ekstraforestillinger for å dekke etterspørselen – det ble et nytt klasseskille i byn på hvem som hadde fått billett til Sølv og ikke.»

Sølv var på alle måter en «site specific» forestilling, der lokalene på Staalehuset på Bakarøya spilte en rolle i seg selv. For å skape den rette atmosfæren ble det båret inn fersk, våt tang, før hver forestilling. Det skaptes en helt egen fortellerteknikk, som Brit benyttet seg ofte av etterpå, og der oppskriften var sterke bilder til sterk musikk – der alle sansene ble stimulert. Musikken sto et stort prosjektorkester ledet av Per Egil Hovland for – sammen med et ungt Vamp og et massivt kor.

«Vi var 160 på scenen, og 120 i publikum. Musikalsk leder, Per Egil Hovland, sa humoristisk at dersom det blir slosskamp så vinner i hvert fall vi. Men det skaptes noe helt eget der. Vi ønsket å få tak i Haugesunderens sjel, og det klarte vi.»

Det var Kolbein Falkeid som foreslo det nyetablerte bandet Vamp for Brit, og siden samarbeidet de ved flere anledninger. «Jeg lærte de kanskje litt mer om å være til stede på scenen, og å stå breibent med bena fra enannen». Den klassiske Øyvind Staveland på scenen – i starten uten sko og sokker, og med breie ben – det er altså kanskje Brits fortjeneste alt sammen?

Det i hvert fall ingen tvil om at vi har mye å takke Brit Lossius før – kanskje mer enn vi husker. Selve formen på teatret er Brits fortjeneste, så hva tenker hun nå om at vi, som fremdeles er et prosjektteater, får egen scene?

«Det er bra at dere får et eget sted. I sin tid var prosjektteater som form forløsende, men den jobben er på mange måter gjort. Insitusjonene på 1980-tallet var mer borgerlige. Det trengtes å røskes opp i, og der vil jeg si jeg var en pioner.»

Det er vel ingen tvil om at Brit var en pioner på sitt felt, og også for Haugesund Teater.

«Hvordan var det egentlig å starte teatret? Hvordan var klimaet?»

«Noe midler var der, men vi måtte sloss hver dag for å klare å honorere profesjonelle aktører etter tariff. Men jeg opplevde et voldsomt engasjement i byen og distriktet. Haugesunderne heiv seg etter mulighetene, som de gjorde etter silda, og var positive til kultur generelt. Det var stor ydmykhet, og vi fikk stor frihet til å gjøre det vi mente var best. Jeg husker ordfører Edvard Ringen var veldig positiv, og det samme var hans etterfølgere i ordførerstolen. Einar Stensnes fra Krf sendte langstilkede roser til meg på hver premiere. Det er gode minner. Jeg opplever at det er mye velvilje rundt kultur i Haugesund, og jeg forstår hvorfor dere får til såpass mye med begrensede midler.»

Mye vilje til tross: Det krever en kvinne med stålvilje for å få et teater oppe og gå. Et teater som klarer å levere i 40 år trenger et solid fundament, og det har vi alt å takke Brit Lossius for.