Mange kjenner deg først som skuespiller. Hva var det som dro deg over i dramatikken? Jeg begynte egentlig å skrive allerede som skuespiller. Jeg var – og er nok – av den litt plagsomme typen som alltid foreslo til regissører: «hva om jeg heller sier …». Og så etter hvert ble jeg veldig interessert i det frie utløpet man kan få som skrivende, at man kan la sin kreativitet leve gjennom andre. Gjennom skuespillere. Det er noe av det fineste med jobben: å se noe man selv har skrevet komme til liv i en skuespiller.

Hva kan publikum få av deg som dramatiker som de ikke får av deg som skuespiller?
De får jo veldig mye mer av meg. Som skuespiller bruker man jo seg selv og sitt personlige, men man gjør det for å i hovedsak vekke et annet menneskes liv til liv – man spiller ut en delvis fiksjonalisert biografi som tilhører noen andre. Men som dramatiker er det jo fra meg det kommer. Jeg bruker veldig mye av hendelser, følelser, situasjoner, mennesker, tanker og mer til fra mitt eget liv. Så dramatikken min er langt mer meg, enn skuespillet mitt vil jeg si.

Håndverket og den muntlige tvekampen

Når han setter seg ned for å skrive, henter han mye fra sin egen bakgrunn med tekst. For Rolf Kristian handler dramatikk om energi og den menneskelige samtalen.

Du har stått i masse tekst selv – hvordan merkes det når du skriver dialog?
Jeg har alltid hatt en muntlighet i egen replikk. Kjapp i kjeften, liksom. Det har jeg etter min far. Jeg har stått i mye muntlig tvekamp i mitt liv. Og det er jo det dramatikk i hovedsak er: hvem kan snakke seg best ut av en situasjon?
Jeg elsker å eksperimentere med dialog. Jeg flytter på ord og komma, klipper og limer, og så sier jeg alltid replikken høyt og i riktig emosjonalitet i hodet mitt.

Når du skriver en scene: begynner du med konflikt, med bilde, med rytme – eller med én replikk du hører?
Jeg begynner ofte bare med to mennesker, i en enkel situasjon. For eksempel: «ventende på bussen på vei til en fest som han ikke vil på». Så lar jeg dem fortrinnsvis ville hverandre vel fra starten av. Og så ser jeg hvor langt det kan gå før sannheten må ut. Hele sannheten, alt. Og kanskje har hun da en hemmelighet om han hun ikke har sagt. Og det er jo selvfølgelig en viktig fest. Og de er jo selvsagt sent ute. Og det er den siste bussen for kvelden.

Musikk som motor, ikke pynt

I arbeidet med jubileumsforestillingen «Him igjen» spiller musikk en avgjørende rolle. Det er ikke bare bakgrunnsstøy, men et verktøy som driver hele fortellingen fremover.

Du har skrevet stykker der musikk er motor, ikke pynt. Hva gir musikken deg dramaturgisk?
Jeg bruker musikk som skriveverktøy i alt jeg skriver. Jeg hører på musikk mens jeg skriver, jeg tar feelen fra visse artister med meg i sjangerutforming, og så videre. Musikk og teater er et veldig kraftfullt våpen. Litt som en superkraft. Og det må virkelig brukes med forsiktighet.

I jubileumsforestillingen skal det også være plass til lokal musikk. Hva er det lokale låter gjør med publikum i rommet?
Haugesund har en imponerende etablert og rik musikkscene som har preget vårt nasjonale musikkmiljø i flere tiår. Det lokale preget gjør at jeg får en tilgang til følelse av en fortelling om hva det vil si å komme fra Haugesund. Og at publikum får en umiddelbar tilgang til stoffet – et slags: «ja, dette handler om meg og min by».

40 år ved Haugesund Teater og Festiviteten

Når teateret feirer 40 år på Festiviteten, er Rolf Kristian opptatt av at forestillingen skal handle om mer enn bare årstall. Han ser på kulturen som en helt nødvendig del av det menneskelige forsvar.

Hva tenker du er fellen med et jubileumsoppdrag – og hva er gaven?
Fellen er historiegjennomgang. At man setter en slags Vaktmester’n-karakter på gulvet på Festiviteten og gjennom ham forteller alt som har skjedd de siste førti årene. Da blir det revy. Jeg vil bruke selve idéen om at Haugesund har hatt disse viktige kulturinstitusjonene i førti år til å fortelle om hvordan det har preget menneskene som bor her. Min tese er at vi får et mangfold av mennesker som på hver sin måte til slutt klarer å uttrykke hva de føler. Det er kulturen som har gitt oss idéene til å ta vare på menneskene. Det er rett og slett førstelinjeforsvar.

Teatret ba deg prioritere god dramatikk fremfor «historisk spill». Hvordan oversetter du det til konkrete valg i tekst?
Jeg lar det handle om mennesker og relasjoner.

Hva vil du absolutt unngå – og hva håper du publikum skal føle?
Jeg vil unngå at folk synes det var dårlig, eller verre: irrelevant. Og jeg håper folk skal føle kjærlighet til hverandre og de rundt seg etter å ha sett det.

Møtet med Haugesund by

Selv om han er fra Rogaland, har arbeidet med dette stykket krevd en dypdykk i hva som gjør akkurat Haugesund unik – fra skoleboller til den salte havluften.

Du kommer fra Rogaland, men ikke fra Haugesund. Hva var ditt første møte med byen i researchen?

Tom Erik som kom med skoleboller fra Naturbakst. Som jeg spiste mens han lunt fortalte om byen og folkene. Det er noe litt ustriglet med Haugesund. Noe regnvått og værbitt. Noe hardført som skaper robuste og skarpkanta folk. Byen har også denne kystromantiske nostalgien til havet. Både etter selv å komme seg vekk herfra, og ventende, lengtende etter de som en gang dro – og som man håper skal komme hjem igjen