Vi er mange som har et forhold til Astrid Lindgrens “Brødrene Løvehjerte”.
Du har kanskje lest boka, eller sett filmen fra 1977. Uavhengig av format - har du vært i kontakt med Nangijala, så har du også ditt eget bilde av Jonathan, Kavring, Sofia med duene, Orvar, og ikke minst Tengil og hans fryktede urtidsdrage, Katla.
Når vi nå setter opp Brødrene Løvehjerte på HAUT Scene utfordrer vi deg som publikum – og vi gir deg et nytt syn på en tidligere ganske anonym karakter i Lindgrens eventyrunivers.

Vi har avtalt å møte regissør, scenograf og dukkemaker Tormod Lindgren på verkstedet, der de er travelt opptatt med å konstruere Nangijala. I det vi går inn, går vi rett på Tengils beryktede borg. Fortsatt umalt, men allerede imponerende.
Tormod kan fortelle at publikum vil bli møtt av nettopp en borgport – en port de må gjennom for å tre inn i Brødrene Løvehjerte sitt univers. Blir dette for skummelt for barna, Tormod?

“Det kan jo virke litt skummelt for barn når de går inn under borgporten, men samtidig: Brødrene Løvehjerte har alltid hatt det mørke i seg - dragene, Tengil, trusselen.”
Scenen publikum blir møtt av, er også med på å ta brodden av det skumle. Her blir en nemlig møtt av moren til Jonathan og Kavring, spilt av Ane Skumsvoll. I bøkene og filmen er moren til de to guttene knapt nevnt, men her aner vi at hun får en større rolle. Tormod utdyper:

“Vi har skrevet moren tydeligere inn i fortellingen.”, forklarer Tormod. “Hun blir den som bærer sorgen etter guttene, og det er gjennom henne vi går inn i Nangijala.”

Dette vil vi vite mer om. Dette må jo være en ny tolkning, Tormod?

“Ja, vi tolker fortellingen litt annerledes enn i den klassiske lesningen, men eventyrets kjerne er bevart. Det finnes en balanse mellom realisme og eventyr i originalboken, og den balansen har alltid vært litt uklar. Vi prøver å synliggjøre det.”

En mors sorg

Mor spilles altså av Ane Skumsvoll, som også har skrevet manuset til forestillingen. Vi går til henne for å høre mer. Hvorfor er mor så viktig?

“Vi mennesker forsøker å skape fortellinger rundt døden. Vi vet jo egentlig ingenting, vi håper bare at de som dør får det godt.
Og i boka følger vi jo guttene helt inn i dødsriket, til Nangijala. Der snakker de også om at mor en dag kommer etter.”, forklarer Ane, og utdyper:

“I boka og i filmatiseringen ser vi at Kavring ligger dødssyk, mens mor bare er en stemme i bakgrunnen. Det er noe der som ikke stemmer, så vi valgte å se hva som skjedde dersom vi skrev mor inn i historien.
Hva hvis mors historie er vår—de levendes—historie?”

“Du tenker at fortellingen er mors forsøk på å forstå tapet av sine to barn?”

“Ja. Hun mister begge sønnene sine. Først kommer den dype sorgen, så den rare, nesten milde roen som kan komme når man får masse støtte, og så den tunge, ensomme sorgen når alle andre har gått videre.
Det er da «tyrannene» i hennes indre dukker opp—kaoset, raseriet, meningsløsheten. Jeg lot hennes indre kamp speile ondskapen guttene møter i Nangijala.”

“Men er ikke dette en ganske stor omskriving av en klassiker?”

“Nei, historien følger boka tett. Jeg har strøket litt, men ikke skrevet et helt nytt univers. Det vi gjør her, er å gi en forklaringsmodell til noen av hullene.
For eksempel slutten: Jonathan som blir lam og ikke vil leve—det er problematisk. Det må tolkes. Og i vår versjon blir hoppet deres også knyttet til mor; hun må gi slipp for selv å klare å leve videre.
Jeg har også lagt inn et lite lag der mor lærer publikum en sang, som blir et slags bindeledd mellom henne, Jonathan, Kavring og publikum. Hun forsøker å hjelpe guttene, foreslår ting, blander seg inn. Hun er både forteller og deltaker.”

Ane kan fortelle at mor på et tidspunkt forvandles til Sofia, den modige kvinnen med brevduene, som på mange måter vokter over brødrene Løvehjerte i Nangijala.
Er Sofia også moren? Hva hadde Astrid Lindgren selv sagt til at mor får en sentral rolle? Og finnes det spor i Lindgrens egne uttalelser som støtter denne tolkningen? Vi vender oss igjen til regissør Tormod:

"Du finner ingen hint om det i boken, men hun skrev en artikkel i Aftonbladet fordi hun fikk så mange brev fra barn som lurte på hva som skjedde videre etter guttenes hopp.
Der skriver hun at Jonathan og Kavring kommer til Nangilima og fortsetter livet der, og at Sofia også er der, og bor der sammen med moren. Det ligger en undertekst om at mennesker lever videre i nye skikkelser. Det ga oss rom for denne tolkningen.”

"Så morens rolle i deres versjon kan faktisk ha vært en del av Lindgrens tanke?”

"Kanskje. Vi kan ikke vite det. Men da jeg leste romanen første gang, følte jeg det var et hull: Moren snakker ikke med guttene om sykdom og død. Det ga en uro i fortellingen. Da jeg fant artikkelen, ga det plutselig mening – dette er en legitim retning.”

Figurteater

Det er også andre faktorer ved denne oppsettingen som gjør den litt annerledes. Alle karakterer, bortsett fra mor, blir nemlig spilt av dukker.
Dukketeater, eller figurteater, er vi ikke nødvendigvis veldig erfarne med på Haugalandet. Tormod Lindgren er derimot svært erfaren med å både skape og regissere figurteater, gjennom sitt kompani “Theater Corpus”, og vant også Heddaprisen for arbeidet sitt med @lice i 2008.
Vi trenger derfor at han forklarer. Hvordan skiller figurteater seg fra annet teater?

“I figurteater må publikum selv lese inn følelser i dukkene – akkurat som barn gjør når de leker.”, sier Tormod. “Det skaper empati. I vanlig teater spiller skuespilleren ofte ut følelsene for publikum, men med dukker må publikum selv aktivisere fantasien. Det gir en egen intimitet og nærhet.”

"Er det også flere begrensninger med figurteater?”

"Ja, dukker har lite mimikk, så dukkespilleren må formidle følelser med stemme og kropp. Samtidig gjør nøytraliteten at publikum projiserer mye selv, og det kan bli veldig sterkt.”

Sterkt, ja. Brødrene Løvehjerte er i utgangspunktet en sterk historie, og når både Tengil og Katla kommer tett på, kan det da bli for mye? Nei, mener Tormod:

“Vi jobber subtilt. Tengil-dukken er for eksempel ganske utilgjengelig – den beveger seg litt mekanisk, nesten robotaktig, og det skaper uro uten å vise direkte vold. Den skumle stemningen ligger i uttrykket, ikke i handlingen.”

Brødrene Løvehjerte i bokform er også tidvis en ganske brutal fortelling, der en motstander av Tengil blant annet blir drept foran øynene til tilskuerne – og leserne.
Det er gjort mange varianter av Brødrene Løvehjerte for teater, og disse scenene er noe enhver regissør må håndtere. Gir figurteater regissøren muligheten til å virkelig vise brutaliteten til Tengil?

“Nei, vi viser ikke de voldelige handlingene. I stedet skaper vi en følelse av utrygghet gjennom bevegelse, musikk og nærvær. Det er nok. Barn forstår stemninger veldig raskt.”

Uro

De som har lest eller sett Brødrene Løvehjerte vet at dette selvsagt ikke bare en brutal fortelling. Nangijala er også uendelig vakker beskrevet, med Kirsebærdalen og Nyperosedalen, og ville bekker som renner nedover åssidene.
Idyllen som finnes i Nangijala brytes kun av menneskene som bor der. Litt som verden i dag, kanskje. Hvor mye har regissøren tenkt på betydningen av denne historien i en verden preget av den samme uroen?

“Jeg kommer ikke til å understreke det - det ligger i materialet. Lindgren skrev boken på slutten av Vietnamkrigen, og den handler om ondskap, mot, motstand, og om at barn ofte rammes hardest.
At Jonathan er pasifist mens Orvar tyr til våpen – det er to helter med to moralske kompass. Det er komplekst og relevant.”

Eventyrenes tid

Vi vender tilbake til scenografien. Det første som slår en, er at dette ikke er lagd for turne. Den er relativt omfattende, Tormod?

“Ja, dette er mer som en installasjon enn en vanlig scenografi. Teatersjefen ønsket et rom publikum kunne være inni – litt som Astrid Lindgren-parken der barn går fysisk inn i universet. Derfor må publikum gjennom porten og inn i en levende verden, ikke bare sitte og se på den.”

“Det må være krevende?”

“Absolutt. Men samtidig gir det en unik nærhet. Og ved at moren er forteller, slipper vi for eksempel å iscenesette store slagscener med 40 statister – hun kan formidle dem.”

Og skal vi tolke Tormod og Ane rett blir dette mer enn noe annet en magisk eventyrfortelling, der både barn og voksne inviteres inn i Nangijala, og får leve i den verdenen i halvannen time.

En liten stund i eventyrenes tid, som Astrid Lindgren sa. Og hvem vil vel ikke det?

Fotnote

Og ja, vi spurte selvsagt Tormod om etternavnet. Forklaringen ble litt mer dramatisk enn vi hadde sett for oss:

“Min oldefar var en svensk rallar som bygde jernbane. Han endte opp i Kristiansand og ble stasjonsmester, helt til han tragisk nok ble dyttet ut i sporet av en full mann og drept av toget. Så navnet kommer derfra.
Men det er litt artig å regissere Lindgren når man heter Lindgren.”