«En beretning om blindhet» er en actionpreget apokalypsefortelling skrevet av en poet.

Den er i aller høyeste grad konkret og brutal, men også metaforisk og filosoferende. Den handler om å miste en sans – synet. For noen en virkelighet, mens for andre et mareritt. I denne historien mister alle synet, og vi kan vel røpe at de fleste ikke takler det særlig bra.

Romanen stiller konkret spørsmålet om hva som skjer dersom alle blir blinde, men dypere sett tror jeg den forsøker å si noen om hvor blinde vi er for vår egen sårbarhet i møte med omfattende kriser. Den advarer om arroganse og blindhet. Denne historien synes jeg skal fortelles igjen og igjen, så får vi se om vi noensinne lærer.

Da jeg leste «En beretning om blindhet» i 1999 fikk jeg en leseropplevelse som sitter i tjue år etter. I tillegg til at min hang til virkelighetsflukt og urealistiske tro på egen fortreffelighet i krisesituasjoner gjør meg til yndet mål for slike apokalypsescenarier var Nobelprisvinner Jose Saramagos språklige presisjon så høy at jeg rett og slett fikk et lite kunstsjokk. Det overgikk alt annet jeg hadde lest. Og siden jeg, omtrent på samme tida, bestemte meg for at teater var noe jeg ville jobbe med, har jeg hatt ønske om å lage noe scenisk av denne trykkokeren av poetisk apokalypse.

I desember 2019 starter det vi ønsker skal bli nye HAUT. Vi har ansatt fem skuespillere, en scenograf og en dramatiker som skal prege samtlige produksjoner vi gjør i 2020. Vi vil skape en kunstnerisk profil. Vi vil våge å melde noe. Denne starten vil jeg som teatersjef være med å prege. Derfor velger jeg å regissere denne forestillingen selv. Det skal også sies at jeg føler jeg kaster meg utfor et stup, men ettersom denne historien har levd i meg i tjue år tenker jeg det er best om jeg leder dette forsøket på tindebestigelse selv.

Apokalypsehistorier har vært i vinden lenge. «Terminator», «Matrix» og «The Walking dead». Men Apokalypsen som litterær sjanger har vært en vinner i den vestlige verden i mer en 2000 år. Den førkristelige jødiske «Enoks bok» sies å være en inspirasjonskilde til bibelen og skildrer i likhet med sistnevnte flere varianter av dommedag. Apokalypsen bruker ideen om straff eller belønning etter døden som filosofisk verktøy og rettesnor for etiske retningslinjer. Eller kanskje som maktmiddel? Etter historiene "Noahs ark" og "Babels tårn" kom «War of the worlds» og «Evil dead». Vårt behov for å filosofere over hvordan vi agerer i møte med den ultimate slutten synes utømmelig og viktig. Og kanskje gjør denne nysgjerrigheten oss sakte, men sikkert mer rustet til medmenneskelighet, selv om vi har bevist gang på gang at vi er i stand til å kaste våre prinsipper på sjøen i møte med vår egen potensielle utslettelse.

Hvordan dramatiker Kristofer Grønskag har valgt å angripe stoffet vil jeg helst ikke si så mye om enda, men at vi får noe å diskutere i prøvetiden er det liten tvil om.

Velkommen til den hvite blindheten.

Morten Joachim