Vi skal til 1600-tallet. Teaterkompaniene spilte for fulle hus, og sang og musikk var en viktig del av teateret og folks hverdag. Og publikum? Vel, var du rik fikk du sitte under tak, var du fattig måtte du stå i friluft, inn skulle du, om du så var prostituert, kaptein eller en velbåren husfrue. Dramatikere og komponister, skuespillere og musikere, sammen skapte de en verden for begge kjønn, for analfabeter så vel som for lærde. Falstaff var alles svirebror.
Fiolinist og kunstnerisk leder
Bjarte Eike, turnerer verden rundt med tidligmusikk-ensemblet «Barokksolistene». Han har kalt ensemblet «en lekeplass for interessante mennesker», logoen er en VW hippie-van, og mottoet: «it´s just old pop music». Barokksolistene vinner priser, får fantastiske anmeldelser i prestisjetunge aviser, og hvor enn de reiser spiller de seg rett i hjertet på publikum. Ja, tilhørerne er nærmest ekstatiske etter en time med «Alehouse Sessions». Den kyniske eller naive kunne muligens anta det er på grunn av ølet, og riktignok heves glasset i rikelig monn også fra scenen, men i følge Eike er det langt fra bare chin-chin og bottoms-up som gjør akkurat dette prosjektet viktig for ham.
- Alehouse Sessions oppsummerer egentlig essensen av mitt opplysningsprosjekt. Det har historiske rammer; 1600-tallets England, borgerkrig, royalister mot parlamentarikere, katolikker mot protestanter…, og pietistene vil forby musikk. Jeg skal jo ikke holde foredrag, eller være en museumsguide, men dette er en del av vår felles vestlige historie, og vi kan sette det i perspektiv.
Før vi fortsetter samtalen med Eike må vi nesten skyte inn et par ord om puritanerne og lovteksten som omtaler lascivious Mirth and Levity: «vellystig munterhet og lettsinn». Musikk skulle nemlig kun brukes til å ære Gud, ikke til å uttrykke menneskets andre følelser, ikke til å forløse andre behov. Behov var det jo nok av. Menneskene hadde – som vanlig – vært uskikkelige. Det var rett og slett «The Wrath of God» som gjorde at De britiske øyer druknet i blod mente puritanerne. Og hva måtte man så ofre for å vekke guds miskunn? Jo, teatrene. Og på teatrene fant du også mye av musikken.
- For meg handler Alehouse Sessions om hvordan folk takler det når makta sier «Nei»! Hvordan løser man det? Det har fasinert meg veldig. Minner om 20-tallet, Al Capone og spritforbudet, sier Eike.
Musikerne flyktet til undergrunnen, til puber, vertshus og bordeller. Anarkismen hadde få regler og sjangeren ble friere, kunstmusikken lot seg lett kombinere med drikkeviser, folkemusikk, og viser fra verden. Husk, England er nå en kolonimakt. Forbudet tar slutt med Charles II, og igjen er musikken og teateret under hoffets beskyttelse. Etter hvert utvides bakrommet på puben, og allerede i 1673 har Black House Pub annonse i London Gazette. De skilter med abonnementskonserter, og er starten på det vi i dag kjenner som moderne konsertkultur. London Gazette var på sin side et tappert forsøk på å få bukt med falske nyheter, nå som trykkpressen var i bruk og hadde sin egen «lille» revolusjon.
Barokk-komponist Henry Purcell sies å være den viktigste britiske komponisten noensinne, og er en mann det er umulig å komme utenom når man skal snakke om Barokksolistene. Engelskmannen døde på høyden av sin karriere, knapt 36 år gammel, og etterlot seg drikkeviser og teatermusikk, så vel som materiale bestilt av kirke og dronning.
Shakespeare
Shakespeare døde i 1616, og litt over tretti år senere ble altså Purcell født. Mellom de to utspant borgerkrigen seg, det var underernæring og epidemier. England gikk fra å ha eneveldig konge til at parlamentet også fikk makt. Selv om det ble bedre for «folk flest», trengte halvparten av befolkningen veldedighet for å overleve, og 30% av barna døde før de fylte 15 år.
Purcell og Shakespeare har så mye mer enn det «klassiske» til felles; de var livsviktige i sin samtid, og skrev for alle samfunnslag.
- Jeg har stor respekt for tradisjoner. Alt folk har tenkt, tolket, skapt. Det er utrolig mye som ikke blir tatt på alvor. Purcell har et bredt spekter, det er rikt på språk og ideer, men når det spilles pent så blir det pent. Ikke som Bach, som uansett hvor pent man spiller det, så er det komplekst. Kompliserte former er både fascinerende og interessante, men noen uttrykk kommer tilbake for å fortelle oss noe annet og er del av et opplysningsprosjekt vi ikke blir ferdig med.
Eike begynte å spille fiolin i fireårsalderen, han vokste opp på Gjøvik, en innlandsby med en god kulturskole og musikklinje på byens gymnas. Byens musikkmiljø brakte pubkulturen, jam-sessions og et mangfold av sjangre inn i tilværelsen. I Bergen studerte Eike ved Grieg Akademiet og tidligmusikk-bevegelsen på 90-tallet lukket opp den rette døren. Han ble betatt av opprøret.
- Jeg følte meg friere i barokken. Jeg opplevde Vivaldi på en ny måte. Det var friskt og tøft. Brøt med hele feltet. I barokken finnes ingen Gud, ikke det romantiske idealet om at komponisten
er Gud og du må gjøre som han sier. Tidlig-musikken rommer så mye, sier Eike; folkemusikk, improvisasjon, tolkning, komposisjon... Om det universelle musikkspråket er kommunikasjon, så lærer man en dialekt. Det er ikke nok å kunne grammatikk, du må kunne være abstrakt, ironisk… Du må kunne kommunisere med andre som ikke snakker det samme språket som deg. Dette er min base, min plattform, og det å ha godt kjennskap til Bach gjør det lettere å kommunisere med både folkemusikk og jazz.
HIP
Historically Informed Performance (HIP) er en del av Eikes fundament; istedenfor å la dagens trender overta for tolkningen av et stykke fra 1660, så er man interessert i kulturarven og den historiske konteksten til et stykke, i tillegg instrumentbygging, tidstypisk improvisasjon, spilleteknikk etc. For eksempel ville fela og buen vært utformet annerledes, stemt på en annen måte og sikkert hatt tynntarmen fra en sau til strenger, istedenfor stål og kunstfiber.
- Med Hollywood kom oppblomstringen av det storslagne uttrykket, det skulle være svulstig og pompøst, og det ble idealet for den vestlige musikk-tradisjonen. I barokken har jeg kun en blåkopi, det finnes ingen opptak, og det er lite informasjon å hente fra noter, men lett å trekke paralleller til andre musikksjangre. Barokken er rammene for det kreative rommet, og der kan jeg ommøblere som jeg vil.
Så når Barokksolistene spiller Purcells Dido og Aneas på Den Norske Opera og Ballett på nyåret, gjør de det på sin måte, uten noter og uten Hollywood.
De håndplukkede medlemmene i ensemblet er ikke valgt kun for sine autentiske instrumenter, sitt eminente spill og samspill, nei, de skal også kunne synge, danse, improvisere, og fortelle en historie om det trengs.
- Barokksolistene er et slags familie-foretak med mange personligheter som kan løse situasjoner som oppstår, sier Eike.
Det er, som en anmelder kalte det, “deilig egalitært”. En annen kalte dem: «an alchemical miracle of an ensemble».
- Det er en klisje å ikke ville bli satt i bås, men for oss er det et varemerke. Det er et kvalitetsstempel at vi i 10 år har kunnet holde på i så mange ulike miljøer. Jeg liker det teatralske og det er en naturlig utvikling for oss å bevege oss over i teateret.
"Is it not strange that sheep's gut should hale souls out of men's bodies?" skriver Shakespeare i» Much Adoe about Nothing». [1] Gramophone
Dikteren hadde et nært forhold til musikk, og var omgitt av gatenes, kirkenes og pubenes sang, tidløs folkemusikk, sofistikerte madrigaler og messer. I stykkene hans bar skuespillerne det visuelle, for det var enkel scenografi, og noen måtte kunne synge, andre fekte og danse. Komediene hadde lutt, tragediene trompet og tromme, og fiolinen transformerte melankolien til kunst.
En som pleier å ta seg av størsteparten av dansingen når Barokksolistene er på veien, er engelske Steven Player. Steven er autodidakt og har drevet mye med gateteater. Han spytter, batter og sverter, og plutselig danser han ballett. Og - bare den enkle overgangen,- fra det «stygge» til det vakre, er med å skjerpe publikum.
- Det å utfordre publikum betyr ikke nødvendigvis å gjøre alt veldig komplisert. Det handler om å være tilstede. Møtet mellom mennesker, den energien som oppstår, den kan ikke gjenskapes med en formel eller en maskin. Det er egentlig en veldig spirituell opplevelse.
En midtsommernattsdrøm
Eike har arbeidet med Shakespearestykker før. Alle, faktisk. Han ble headhuntet i forbindelse med markeringen av Shakespeares 400-års jubileum i London, og filminstallasjonen «The Complete Walk»; 37 kortfilmer som ble vist på hver sin storskjerm langs Themsen. De ti minutter lange filmene illustrerte hvert sitt skuespill, og meningen var at Eike skulle bidra med lyder, musikk og effekter til noen av filmene. Det ble til slutt alle.
- Jeg opplever nye ting hele tiden jeg også. Nye lag i stykkene hans. Mange er nok redd for å ta i ham, Shakespeare som klassiker er jo hevet høyt over alle andre. For vanskelig, for høyttravende, for …klassisk. Men det er jo ikke det «korrekte» som er hans samtids musikk og teater!
«En midtsommernattsdrøm» ble publisert i 1600 som en romantisk komedie, og det er dette stykket Haugesund teater har latt seg inspirere av.
- Det er den enkleste av alle komedier å skjønne. Likevel…skuespill i skuespillet. Lag på lag. I dette stykket er skogen et farlig og samtidig magisk sted. Noe man flykter inn i. Det er der forvandlingen skjer. Det er det samme som puben. Det er der man flykter. På puben er man på nøytral grunn.
- En forestilling skal være en opplevelse utenom det vanlige, publikum har betalt for noe unikt. Det å leve av musikk gjør jeg med respekt og ydmykhet. Vi er universets opplevere i et komplisert økosystem, og sceniske live-uttrykk er veldig relevant i dag. Vi åpner opp for levende opplevelser og er til stede her og nå en time eller to. Lydbølger er en fantastisk kommunikasjonsform. Det har bygget universet og gjennomtrenger feltet vi lever i. Genetisk er vi jo 96% sjimpanse, og 60% av genene våre er likt en banan, samtidig er vi alle laget av stjernestøv. Det å være oss er og skal være forbløffende.
Konklusjonen må vel være at i London, blant branner og byller, så fantes det ikke bare fandenivoldskhet og lettsinn, men folk lot seg også forbløffe og glede. En stakket stund fikk de kanskje også følelsen av å være mer enn kun seg selv.
Og - om du ikke kommer på forestillingen, skyld i alle fall ikke på at det er finkultur.
Sikre deg billetter til En midtsommernattdrøm her