Tar barna på alvor

Pia Noreger er best kjent som vertinne og primus motor på Bedehuset Bar & Bazaar. Byens ferskeste kulturhus, helt nord i Skåregata, der hun tilbyr opplevelser av ulikt slag og driver utested på lørdager. Den 8. november debuterer hun som scenograf og dukkemaker i Haugesund Teaters oppsetning av Reven og Grisungen – Julefuten, basert på de populære barnebøkene med samme navn. Hun synes det er nervepirrende å lage noe som så mange har et forhold til.

– Jeg var nettopp og leverte Dåsemikkelleiren, der en god del av dukkespillet skjer, og så første prøve med regissør. Da gikk det opp for meg at det er helt forferdelig det jeg holder på med. Jeg måtte psyke meg opp, og forberede meg på at de skulle si nei, dette liker vi ikke. Jeg fikk skikkelig prestasjonsangst, av det personlige i å ha skapt noe fra bunn av, så presentere det og bli dømt. Jeg blir så nervøs at jeg nesten holder på å kaste opp, sier Noreger.

Jobbtilbudet kom noe overraskende på henne, etter at teatersjef Morten Joachim hadde vært innom Bedehuset noen ganger og kjent på den stemningen hun har laget der.

– Han inviterte meg plutselig bort på teateret en dag, tok meg med på Intimscenen og sa «vi skal lage et skikkelig barneteater og setter opp Reven og Grisungen. Vil du ha scenografien?» Jeg fikk jo ærefrykt, men syns jo det var enorm stas å bli spurt. Han tør å ta sjansen på en ufaglært slubbert, og det må jeg berømme. Jeg tror ikke det er så mange andre teater og byer hvor det hadde skjedd.

– Mitt håndverk er å tørre

Det hører med til historien at hun har gjort litt scenografi tidligere, blant annet til kortfilmen Du skal få en dag i morgen, regissert, av ektemannen Pål Jackman, og så har hun levert diverse rekvisitter til teateret.

– Jeg lagde for eksempel krokodillen til Peter Pan og kulissene til Sånne som oss. Ja, og Lilla Gubben (les: hesten) til Pippi Langstrømpe, i full størrelse. De har ringt meg når de har trengt ting som har vært litt annerledes...

– Men jeg kaller meg ikke scenograf, sier hun plutselig.

– Hvorfor ikke?

– Det er noe med å ha respekt for håndverket. Jeg liker bare å lage ting, og lage stemning. Mitt håndverk er å tørre. Bare prøve, og så lære av alle feilene jeg gjør, tenke hvordan jeg skal rette opp i det. Jeg får en idé, sjekker litt på Youtube, og så er det bare å sette seg ned.

Den samme metoden har hun brukt på Dåsemiklene. En av dem sitter på bordet mellom oss og lytter oppmerksomt. Han kom visstnok til verden natten i forveien, da skaperen ikke fikk sove.

– Da jeg lagde den første skjønte jeg det var noe som ikke funka, så gjorde jeg det litt bedre den neste, så den tredje, og så videre. Jeg får jeg bare leve med at de første har noen skavanker.

En ordentlig skog

Noreger har på flere måter gått inn i en organisk prosess for å skape det scenerommet hun var på jakt etter. Hun begynte med å ta inn dimensjonene i rommet, og så utviklet det seg derfra.

– Gulvet er ti ganger fem meter. Fire meter takhøyde. Det er et ganske stort rom, og alt er svart, så det er mye som skal planlegges. Og det er mange måter å se ting på. Jeg har lyst til å ta barna på alvor, sier hun bestemt.

– Jeg vil gi barna en følelse av å gå inn i en ordentlig skog. En følelse av at det ikke er gjort for lettvint. Så for meg ble trærne viktige, og de vil jeg lage helt opp til taket. Jeg var på en kinesisk nettside der de hadde sånne flotte furutrær, men de kostet jo 50.000. Jeg tenkte med en gang at det kan jeg lage selv, og endte jo opp med det. Det er enormt flott at Haugesund Teater tar dette opp på et nivå hvor de satser på en egenproduksjon for barn.

Det er som kjent Bjørn F. Rørvik som har skrevet bøkene om Reven og Grisungen, mens Per Dybvig står for illustrasjonene. Noreger har et nært og langvarig forhold til sistnevnte.

– Han var kompis med faren min og tegnet masse som hang på veggene i faren min sin bar (les: legendariske Skjenkestuen i Stavanger). Det er morsomt at det var akkurat hans tegninger jeg skulle ta utgangspunkt i. De er jo egentlig umulige å fange, fordi de er så diffuse. De sklir ut i et stort hvitt ark og har det litt rufsete, skranglete og rare over seg. Det har jeg prøvd å ta inn i dukkene. De trenger ikke være Walt Disney-søte.

Å utvikle noe sammen

Hovedkarakterene spilles av Ida Frisch og Martin Osvold, i kostymer av Nell Knudsen, og Haugesund Teaters nyervervelse Ane Skumsvoll har regien. Scenograf Noreger har hatt stort utbytte av å utveksle ideer med skuespillerne.

– Vi møtte hverandre og kjente på hvilket univers vi var i. Man skal jo enes, tre mennesker som skal finne ut av dette sammen, og det er flytende overganger. Jeg er vant til å jobbe for meg selv, gjøre som jeg vil, men det er en spenning i å utvikle noe sammen, være åpen for å ta imot og gi ideer, og utvikle noe i fellesskap.

– Fant dere ut av det?

– Ja, vi leker og har det ganske gøy.

– Ligger det noen føringer fra forfatteren?

– Nei, det vet jeg ingenting om. Fikk bare tilbakemelding om at Rørvik var begeistret for dåsemiklene mine, og det var jo kjekt. Men man får et personlig forhold til historien og lager seg bilder i hodet når man leser boken, og jeg kapitaliserte nok litt på at jeg kjenner streken til Per, forteller hun.

– Hvilket forhold har du til teater?

– Jeg har alltid hatt små barn og er nok ikke den som har rent ned teateret. Men jeg kommer fra en kunstnerfamilie, egentlig innen forskjellige sjangere, men også scenekunst. Fetteren min er scenemester, tanten min er dukkemaker, og Pål har regissert både film og teater. Vi snakker mye om det, og det er en naturlig del av vår verden.

Fabelaktig by

Noreger er oppglødd over det som skjer på Haugesund Teater om dagen, og en sjef som evner å tenke de store tankene.

– Det er befriende med en som Morten Joachim. Som rister tak i grunnvollene, som våger å trekke inn folk rundt seg, og har vist en enorm vilje til å bruke oss lokale, som bor her.

Hun har bodd her i sju år, men ser fortsatt på seg selv som nyinnflyttet, og mener Haugesundere generelt er bortskjemte hva angår kultur.

– Det er det første jeg reagerte på da vi flyttet hit, og det må du få med. Jeg tror ikke Haugesunderne skjønner hvor fabelaktig by de bor i, og for et rikt kulturtilbud de har. Jeg blir helt blåst, jeg. Her har du teater, Festiviteten, operakor, Billedgalleriet, det er musikkscene på musikkscene. Å ha de mulighetene er ikke alle småbyer forunt. Det er noe av det beste med Haugesund.